Flytte av bloggen min til www.forlagsliv.no

For noen dager siden lanserte vi i Cappelen Damm en stor ny multiblogg: Forlagsliv. Det er den største og mest sammensattE forlagsbloggen i Norge. Jeg vil våge å påstå at du knapt finner maken til bedriftsblogg selv i andre bransjer fordi Forlagsliv er en blanding av en nyhetsblogg og flere personlige blogger. Min blogg blir en del av den med samme navn som før Knutepunktet.

Forlagsliv er en portal med nyhetsblogg og personlige blogger fra forfattere og ansatte i forlaget. Forsiden vil gi løpende informasjon om hva som skjer på forlaget, nye utgivelser, forfatterarrangementer og andre aktuelle saker, samtidig som den vil inneholde innlegg fra de personlige bloggene. Ved oppstart er det nesten tretti personlige blogger av forfattere og ansatte i forlaget. Dette vil bli en kommunikasjonskanal som vil gi deg en ny mulighet til å ta del i hva som foregår på innsiden av en stor kunnskapsbedrift, og møte forfattere og ansatte i forlaget på en annerledes måte.

Jeg sa da jeg begynte i Cappelen Damm i februar at jeg gledet meg voldsomt til å ta fatt på et nytt bokeventyr i Norges mest offensive forlag. Dette er det første konkrete prosjektet jeg har vært med på her, og det har vært en eneste stor opptur, der mange har vist stor innsatsvilje og evne til å kaste rundt på arbeidsoppgaver for å nå målet.

Ved denne lanseringen kjenner jeg igjen ærefrykt og nervøsitet fra oppstarten i Cappelen Damm, og det er virkelig nå det gjelder. Vi må ha med deg og så mange andre som mulig for at denne bloggen skal blomste i “bredde og høyde”. Jeg må med skam å melde si at vi er nybegynnere og at vi føler oss på glatt is. Så håper jeg at det går bedre med oss enn det gjorde med Atle Antonsen da han skulle “intervjue” Lars Saabye Christensen, se under.

Advertisements
Posted in Bøker | Leave a comment

Jeg liker Luremus

For en måneds tid siden kom kjæresten min sent hjem fra jobben og sa at jeg hadde lagt ut et underlig budskap på Facebook. Der sto det: ”Jeg liker Luremus”. Jeg hadde selv syntes jeg var litt kul, men tenkte straks at det krevde en forklaring – om ikke for kjæresten min, så for vennene mine. Og sant å si har jeg alltid vært både romantisk og politisk korrekt, så egentlig har luremus alltid vært et ord jeg har fnyst av. Bakgrunnen for “likingen” er at Luremus er en av vårens friskeste romaner. Jeg la derfor ut en ny oppdatering på FacebookElin Rises Luremus og forklarte at det faktisk var en bok jeg viste til, og jeg lenket også til forfatterens morsomme blogg: Forfatterjomfru.  

Som man skjønner, er det en forfatter som er god med titler som står bak romanen. Elin Rise er født i1983 og har vokst opp i Tønsberg. Luremus er en unorsk chick-lit roman, og den handler naturligvis om å finne den rette. Veien til den store kjærligheten er kronglete og lang, og man må som kjent kysse mange frosker før man finner drømmeprinsen. Hovedpersonen –  Siwa er vimsete og naiv, men fremfor alt romantisk. Hun løper ut på byen og får med seg mang en mann opp i senga, men der går også grensen. Siwa vil ikke kaste trusa for menn som ikke er ute etter det samme som henne. Til tross for at omgivelsene og hun selv hevder hun er snerpete, syns jeg at Siwa boltrer seg relativt fritt også uten truse.

I morgen kl 1900 skal vi på Cappelen Damm naturlig nok feire utgivelsen med et glamourparty i Sex og singelliv-stil. Så hvis du har lyst til å delta på Luremus-festen med rød løper, champagne, kjendiser, band og tv-opptak er det bare å melde seg på her.

Luremus er en frisk og unorsk roman, og jeg håper og tror at mange i løpet av sommeren vil våge å si det samme som meg: Jeg liker Luremus!

Posted in Bøker | Tagged , , | Leave a comment

Min egen påskekrim: Et lite bitt elskede

Jeg har publisert en rekke anbefalinger av årets beste påskekrim i tidligere innlegg, men i dag er det nok en annen kvalitet for det er jeg som er forfatteren.  På åttitallet skrev jeg en krimnovelle som blant annet sto på trykk i Adresseavisen i 1986.  Hvis du klarer å lese hele, kan du minnes TS Eliot som sa: “De fleste forlagsredaktører er mislykkede forfattere – men det er jo de fleste forfattere også.”

Et lite bitt elskede

Endelig skulle det skje. Han kunne bare gå til sengs. Ville hun rekke å skrike? Nei, det skulle gå så fort! Og hele tiden ville hun som alltid sitte og stille på sitt eget speilbilde. Han var ikke sikker på når han virkelig hadde bestemt seg. Lenge før denne turen – en bryllupsreise nr 2 som han hadde kalt den – en annerledes bryllupsreise.

“Jeg kommer snart kjære”, ropte han mot badet. Han skvatt til der han sto lent mot det ene panoramavinduet. Noe med stemmen hadde virket som om hun visste noe, men der fortsatte hun: “Kan du ikke bare legge deg, så kommer jeg så snart jeg er ferdig.” “Jo, jeg skal bare røyke opp,” svarte han og fisket frem en røyk fra jakka. Både den og skjorta var gjennomtrukket av svette. Han satte seg ved skinnstolen ved siden av den store dobbeltsengen.

Han inhalerte kraftig. Hvem hadde vært så dum å foreslå Singapore som reisemål, en moderne storby fylt av folk og skyskrapere, også nesten bare kinesere. Slett ikke det han hadde ventet. Takk Gud for at han hadde klart å spore opp disse bungalowene. Ja, ikke for det, de var en nødvendig del av planen. De måtte bo i nærheten av naturen.

Det var i Zoo han endelig hadde funnet den perfekte løsningen. På tross av eller snarere fordi hun visste han alltid hadde slitt med en fobi for slanger, hadde hun insistert på at de også måtte se slangehuset. Riktignok var han omsider, etter utallige terapitimer hos psykologen, blitt kurert for den latterlige angsten, men ubehaget ved å se en slange var der ennå. Hun hadde smilt hånlig til ham og hvisket ham ertende i øret: “Ja, for du er vel ikke så redd at du dør av skrekk.” Som han hatet henne da. Men i stedet for å bli sint, hadde han blitt rolig og kald.

I slangehuset hadde de fulgt etter en amerikansk gruppe stort sett bestående av eldre, fete damer. Guiden var en ung malaysier. Luften var klam og belysningen dunkel. Overalt var det glassmontre fylt av slanger. Anne kløp ham i armen da guiden fortalte om en irrgrønn slange som hang i et tre og hvis bitt kunne drepe et menneske på få sekunder. Men hun kunne bare forsøke å plage ham så mye hun ville. Angsten var borte. Angsten som hadde lammet ham bare han så noe krypende, en angst som hadde fulgt ham gjennom lange barndomsnetter der han hadde ligget stiv midt i sengen så ikke alle slangene under sengen skulle nå ham. Nå var alt det borte. Han var befridd.

“I Malaysia, ja ikke her i Singapore, men i jungelstrøk på øyer i nærheten, finnes verdens lengste slangeart, nettpyton. Den er ikke giftig, men ikke helt god å komme ut for likevel da den er en kvelerslange som kan bli over ti meter lang og veie opp til 140 kg. Guiden messet på sitt tonløse engelsk. Amerikanerne grøsset.

“Og denne tre-snoken,” fortsatte guiden og pekte på en svær, grålig slange høyt oppe i et tre, er så tilpasset sin luftige tilværelse at den kan trekke sammen buken slik at den formes som en fallskjerm. Så kaster den seg ut i luften på jakt etter sitt bytte.

Anne hadde sluttet å erte ham og så ut til å følge nøye med på guidens utlegninger. Til slutt kom de til et monter med de giftigste slangene. “Denne brune minislangen her for eksempel er så giftig at et bitt inneholder nok gift til å ta livet av 40 mennesker. Nå er den heldigvis ikke særlig utbredt. Den finnes bare i Australia og noen få steder i Malaysia.”

Etter det hadde alt gått så enkelt. Først hadde han undersøkt i en dyrebutikk hvordan han skulle oppbevare og behandle slanger. Så etter å ha kjøpt beskyttelseshansker hadde han gått inn i Chinatown. Der hadde det ikke tatt lang tid å få tak i det viktigste – slangen. Riktignok hadde den gamle kineseren som solgte den forlangt en pen sum penger, men ellers hadde han vært behjelpelig nok med å få lagt slangen ned i esken.

Han sneipet røyken. Ennå ingen lyder fra badet. Kanskje det var best han la seg, så hun ikke skulle kikke inn til ham og så utsette det kosmetiske arbeidet, det han irriterte seg mest over. Krem på krem. Puss, pusse som om hun kunne pusse bort de årene som var gått, de årene som var kommet mellom dem. Han trakk av seg den gjennombløte skjorten og så nedover på den svære vommen. Ingen kosmetikk kunne skjule den.

Selv ikke da han plasserte slangen i beautyboksen hennes, hadde han vært redd. Den bløte, farlige kroppen hadde sprellet hjelpeløst mellom hanskene hans. Og så lå den på plass. Han visste at med en gang hun stakk hånden ned etter en av nattkremene ville den hugge lynraskt til. På et sekund ville Anne være død.

xxxxxx

Ville han da aldri legge seg? Det måtte i skje noe galt nå. Alltid skulle Bjørn gjøre det vanskelig. Kunne han ikke bare legge seg og bli ferdig med det. Nå tok han vel enda en røyk og irriterte seg over hennes toalett. Men bare la ham det.

Hun så seg i speilet. Hun var da fortsatt ung. Vel var rynkene rundt øynene markerte og gråtonene i håret tydelige, men ennå var hun vakker. Hun hadde lenge visst at det måtte få en ende. Lenge før bruddet med Kristian, da han hadde ydmyket henne fullstendig ved å vise hennes avhengighet av hans posisjon og penger, hadde hun visst at hun skulle få en slutt på det. Hun hatet ham. Den svære, fete kroppen som svettet liter på liter, en utømmelig kilde. En gang hadde hun vært glad i ham, vill etter ham, Hun husket hvordan hun hadde vasket ham i hans egen svette og vært gal etter ham nettopp for det. Og nå. Det uutholdelige i å kjenne den våte, motbydelige kroppen hans søke hennes i dobbeltsengen på denne deres andre bryllupsreise. Bare det at han kunne kalle den det. Men med en gang han hadde foreslått turen, hadde hun sett at her hadde hun sin sjanse. Ikke mer fornedrelse, ikke mer forstillelse, bare en plutselig og fullstendig frigjøring.

Hun bøyde seg ned mot beautyboksen, åpnet den ene låsen. Den spratt opp med et forlokkende klikk. ”Kan du ikke bare legge deg, så kommer jeg så snart jeg er ferdig med toalettet.” Hun ropte det inn til ham og forsøke ikke å virke for masete i stemmen for da kunne han på trass bli sittende oppe.

Bjørn hadde insistert på å ta en sykkeldrosje til Zoo, men hun hadde omsider klart å få ham til å bestille en bil i stedet. I taxien hadde han så dosert om sykkelens betydning i denne renslighetens by, bot bare for å spytte på gaten. Han fortalte uten stopp om sykler, om japanerne under krigen og hvordan de ved hjelp av sykkeltropper hadde kommet landeveien og ikke sjøveien som britene hadde ventet og dermed inntatt byen. Han doserte for henne som en general. Hva skjønte vel han av strategi?

Og så slangehuset, det plutselige ønsket om at naturen kunne gjøre det for henne, gi ham et slag. Han hadde vært så livredd for slanger før, komisk redd. Bare de så en hoggorm i skogen, stivnet han av skrekk og sto lamslått inntil ormen fikk bakset seg ut av syne. Til og med denne skrekken som hadde sjarmert henne sånn, hadde han mistet. Ikke at han så særlig frisk ut blant alle slangene, men han så ikke så panisk ut som før. Det var snarere som om blikket hans rommet noe annet enn frykt. Men det der hele løsningen hadde stått klar og enkel frem for henne.

Han var ikke ferdig med røyken ennå. Hun hørte i alle fall ingen lyder fra ham. Å denne forferdelige varmen, klam storbyluft. Huden hennes ble helt ødelagt, så nesten ut som den forvitret. Hun presset på den andre låsen på boksen, så den spratt opp. Der hørte hun endelig at han også begynte å kle av seg. Oppfør deg naturlig. Gjør som vanlig nå! Litt nattkrem før du finner ham.

Hvem skulle trodd at det var så lett å skaffe en giftslange? Den gamle kineseren som solgte henne slangen hadde nå mumlet litt surt ned i det pjuskete skjegget sitt inntil hun hadde betalt ham tilstrekkelig. Men det vanskeligste hadde vært å få slangen på plass i sengen, mens han hadde vært ute. Klypesystemet som skulle holde den på plass, hadde virket perfekt. Og nå lå den der klar. Klar til å gi ham et siste bitt.

xxxxxx

Han var naken. Ingen lyder fra badet ennå. Han fikk legge seg nedpå. I det samme følte han seg så trøtt. Han la buksene over skinnstolen og gikk bort til sengen.

xxxxxx

Hun hørte ham gå mot sengen. Plutselig var det som om hun måtte skrike, men hun holdt det inne. Hun åpnet beautyboksen.

xxxxxx

Han slo overlakenet over sengeskammelen. La seg ned det var for varmt til å ha lakenet over seg. Kanskje bare bena.

xxxxxx

Hun rakte hånden ut etter kremen og så satt den der. Hun trakk armen til seg. Den lille, brune slagen buktet på hele kroppen der den hang med hoggtennene dypt inni håndbaken hennes. Hun hylte høyt. Slangen slapp taket og smøg seg under toalettet.

Han dyttet bena under overlakenet og fornemmet noe ålende langs hans høyre fot i det han hørte henne skrike. Så kjente han en voldsom smerte i leggen. Desperat slo han lakenet til side og så den brune slangen kro seg ved fotenden.

xxxxxx

Den gamle kineseren spiste ris og chopsuey fraværende. Innimellom la han bestikket fra seg og trakk seg fornøyd i det flisete skjegget. Tenke seg til å tjene en formue på én dag, eller rettere sagt: to formuer. Disse europeiske turistene var noen underlige skruer. Kjøpe slanger for tusenvis av dollars. En ung kineserjente kom inn med enda et måltid. Den nyvunne rikdommen ble feiret.

Den vakre kvinnen og den fete, bleke mannen. Hva skulle de nå med disse slangene? Begge hadde presisert nøye hva slags slanger de var ute etter. Han var behjelpelig og forlangte grove summer av dem begge. De var så naive disse europeerne. Tro at de bare kunne komme inn i Chinatown og kjøpe giftslanger. Så dum var han nå ikke. En kunne jo aldri vite hva de ville finne på med slangene sine. Nei, det var nok å gjøre som han gjorde, selge de ufarlige slangene. Et bitt, ikke verre enn et kattebitt. Ja, ja, kanskje ville de aldri oppdage at han hadde snytt dem.

Posted in Bøker | Leave a comment

Den beste påskekrimmen II – svensk gull

Også i år er flere av de beste krimromanene svenske, og i år er de to beste skrevet av hvert sitt forfatterpar.

I følge mytene var det boka Bergenstoget ble plyndret i natt som er opphavet til det særnorske fenomenet påskekrim. Gyldendal annonserte utgivelsen av boka med en stor overskrift på førstesider av flere aviser, og mange skal ikke ha fått med seg at dette var en annonse og ble derfor dypt bekymret.

Påskekrim er et særnorsk fenomen som kanskje skyldes vi er så underlige at vi drar til fjells når det endelig nærmer seg vår og sommer. I dette bakvendtlandet trenger vi noe uhygge å hygge oss med. Om begrepet påskekrim er norsk, har mange av de nye, beste bøkene ved påsketider de siste årene vært svenske. Det har ført til at Gyldendal i år igjen er frekke i markedsføringen og har gitt ut en novellesamling som de har kalt Den svenske gullrekka. Det er en helt ålreit samling krimnoveller av Gyldendals svenske krimforfattere som Camilla Läckberg, Johan Theorin, Håkan Nesser, Åsa Larsson og Henning Mankell. Min absolutt favoritt innenfor krimnovellesjangeren er Roald Dahl. Det er særlig de overraskende avslutningene hans som fascinerer. Det er det lite av i denne samlingen. Flere av disse novellene er relativt prosaiske, men for eksempel Johan Theorin viser også her at han er en mester i å skape uhygge og spenning i landskapet mellom det rasjonelle og det overnaturlige. Den mest finurlige novellen er etter min mening Håkan Nessers “Hvordan jeg tilbringer dager og netter”. I den blir en ektemann oppsøkt av en fremmed mann som forteller en uhyggelig historie om mannens kone. Det setter i gang et skjebnesvangert drama, der hele hans verden faller i grus.

Om jeg syns navnet på Gyldendals novellesamling er noe overdrevent, vil jeg ikke selv nøle med å kalle to av årets romaner for svensk gull. Under lesningen av Paganinikontrakten og Tre sekunder fikk jeg igjen den barnslige lykkefølelsen av å bli fullstendig oppslukt at et drama som jeg må vite slutten på.

I fjor var det stor oppstandelse rundt krimdebuten til Lars Kepler, Hypnotisøren. Forfatternavnet var et psevdonym, og i svenske media var det enorme spekulasjoner om hvem opphavsmannen kunne være. Blesten om forfatteren Anonym her til lands er bare som en flau bris å regne i forhold. Enkelte spekulerte i om det var Henning Mankell eller Jan Guillou som sto bak siden boka så tydelig var skrevet av en dreven forfatter. Men sannheten var en helt annen. Lars Kepler viste seg å være ekteparet Alexander og Alexandre Coelho Ahndoril. De hadde begge forfatterskap bak seg i andre sjangre, men valgte seg Lars Kepler som navnet på forfatteren av krimbøkene deres.

Paganinikontrakten, er navnet på denne andre romanen til ekteparet, og jeg syns den er minst like god som Hypnotisøren. Heldigvis er denne også noe mindre rå i handlingen, men også her er det ikke vanskelig å se for seg den fantastiske actionfilmen dette vil bli. Bokens tittel er inspirert av fiolinvirtuosen Paganini.  Ifølge myten fikk Paganini sine evner etter å ha inngått en kontrakt med djevelen. I romanen finnes det avspeilinger av dette der mennesker stilles overfor grunnleggende moralske dilemmaer og forholder seg til dem på høyst ulik måte. Noe av nøkkelen til den nordiske krimsuksessen er at de beste bøkene både har en stor underholdningskraft og en samfunnskritisk brodd, og Paganinikontrakten er et stjerneeksempel på hvordan dette kan gjøres.

Utgangspunktet for handlingen er at en generaldirektør med ansvar for svensk våpeneksport, blir funnet hengt i sin leilighet på Østermalm. Samtidig blir en ung kvinne funnet druknet om bord på en fritidsbåt som driver rundt i Stockholms skjærgård. Den finlandssvenske politimannen Joona Linna, som også var med i Hypnotisøren, må jobbe hardt for å finne spor som belyser de uforklarlige dødsfallene. Sentralt i handlingen står kynisk kriminalitet i kjølvannet av internasjonal våpeneksport.

Roslund & Hellstrøm er også et forfatterpar med stor suksess i år. De har utgitt flere bøker, men det var med denne femte boken om førstebetjent Ewert Grens, Tre sekunder, at det store internasjonale gjennombruddet kom. Også har i landet har det vært stor jubel med blant annet seks i VG, og jeg er ikke i tvil om at dette er deres beste bok til nå.

Også her er handlingen høydramatisk og i sentrum står politimannen med det feminine navnet Paula. Han lever et dobbeltliv. Et liv med en kone han elsker og to små gutter som han vil beskytte for enhver pris. Og et annet hemmelig liv, hvor han hver dag risikerer å miste alt – også livet. På oppdrag fra politiet skal Paula infiltrere Sveriges farligste fengsel. Samtidig er han den polske mafiaens mann. De vil ha full kontroll over narkotikasalget i landet. Dobbeltlivet kan rakne når som helst, og han vet at det tar nøyaktig tre sekunder å dø.

Jeg syns det er vanskelig å beskrive begeistringen for krimromaner uten å ty til de vanligste klisjéene. Så la meg gjøre nettopp det. Paganinikontrakten og Tre sekunder er vanvittig intense og spennende romaner. Du kan nesten ikke legge dem fra deg under lesningen. Dette er virkelig snakk om svensk gull eller la meg si som Ingvar Ambjørnsen i VG om Tre sekunder: “Definitivt første divisjon! Helt øverst på tabellen.”

Posted in Bøker | Tagged , , , , , | Leave a comment

“Friday” tas til nye høyder

For en uke siden skrev jeg om fenomenet Rebecca Black og hennes hit “Friday” som er kåret til tidenes verste låt. Da var musikkvideoen hennes sett av over 65 millioner på YouTube. Nå er tallet over 88 millioner, og parodiene løfter låta og mobbingen til nye høyder. Nå når parodiene er blitt så sofistikerte, er det som om alt får en ny tvist. Kanskje ender det med at Rebecca likevel blir en “vinner”?

Amerikanske talkshow-verter kan mer enn å snakke. Sjekk hvordan Stephen Colbert legger inderligheten til i sin tolkning av “Friday”.

Hvis du som millioner andre ennå ikke har hørt nok, kan du lytte til versjonen der “Friday” synges slik Bob Dylan ville ha gjort det. Og da har du kanskje fått den på hjernen også:

Posted in Musikk | Leave a comment

I don´t like Friday

Mange av de norske rosabloggerne har fått oppleve hvor tøff nettmobbingen kan være, men nå er det en verdensomspennende mobbekampanje i gang som overgår enhver skrekkfantasi.

Friday er en sang som ble skrevet av to profesjonelle musikkprodusenter, og den er fremført av 13 år gamle Rebecca Black. Friday ble lansert på Youtube for bare for tre uker siden, men er nå allerede sett av over 65 millioner. Og det er ikke fordi den er så bra, neida, suksessen skyldes en verdensomspennende mobbekampanje. Den er nå kåret til ”Worst song ever”.

Friday viser hvor vanvittig den virale spredningen kan være og hvor skummel og hensynsløst folk oppfører seg på nettet. Videoen ble lagt ut på Youtube fredag 11. mars og fikk raskt 3000 seere. En uke senere var tallet opp i 18 millioner. Nå er tallet over 65 millioner, i tillegg til at det er laget flere parodier som også er sett av mange millioner.

Moren til Rebecca Black betalte 15 000 kroner for å få til en produksjon av to låter inkludert egen video, og pga mobbingen er investeringen blitt til en gullgruve. Men en gullgruve som vil koste for den 13-årige Rebecca. Hun er blitt anmeldt i Rolling Stone. ”sounding like a distinct singer with an alluring sort of anti-charisma”, og i en stor nettkåring ble hun altså kåret til å ha sunget verdens verste låt noensinne. Mobbinen av låta er en ting, men svært mange går hensynsløst langt i å beskrive Rebecca og hennes mangel på talent. Hun mottar drapstrusler, og stemmen hennes og utseende hennes beskrives på de mest ekstreme måter.

Rebecca Black har stått fram i alle de store tv-selskapene for å forsvare sin opptreden og ser ut til at hun ikke forstår mye av det hele. Det finnes selvsagt også dem som forsvarer henne, kanskje særlig dem som er opptatt av at all pr er god pr for eksempel blant mannen bak Idol, Simon Cowell: “I love her (and) the fact that she’s gotten so much publicity. People are so upset about the song, but I think it’s hysterical…Anyone who can create this much controversy within a week, I want to meet. I love people like that.”

Fenomenet Friday viser hvor vanvittig og effektfull spredningen i de sosiale kanalene er, men også hvordan folk flest aksepterer mobbing i full offentlighet. Rebecca Black er et offer av vår tid: nettmobbet, men rik. Flere med meg syns at selve låte er fengende den:

Posted in Musikk | Tagged , | Leave a comment

Er Gud fortsatt norsk?

Før VM i fotball i 1994 var jeg på sommerferie med danske venner i Danmark. Da hadde Norge klatret kraftig på Fifas ranking, og flere med meg hadde begynt å drømme om at Norge kunne komme langt i VM, ja kanskje til og med bli verdensmestere. Når Danmark kunne bli Europamestere to år tidligere, så hvorfor kunne ikke vi ta det siste steget opp? Danmarks største tabloidavis fikk da nok av våre drømmer og brukte en hel forside på å slå fast: “Norge blir aldri verdensmesterl”. De begrunnet det forsåvidt greit, og mente samtidig at det på noen års sikt nok var muligheten for den store fotballnasjonen Danmark kunne bli mestere.

Jeg hadde lite i mot å bli kalt fjeldabe, men den hånfliren mine danske venner hadde overfor norsk fotball, har jeg siden ønsket å tørke av dem. I morgen har vi en sjanse til å gi dem en liten kilevink i “slaget om Norden”.

Det sies at da Cæsar valgte sine hærførere spurte han dem alltid om de hadde flaks, for flaks mente han var en avgjørende faktor i enhver krig. Drillo er beviset på hvor viktig flaks er også i fotball. Når han så i tillegg er en mester i å skape selvtillit hos spillerene, skaper flaksen magi.  Ballene får en tendens til å gå stang inn og ikke stang ut, og da vinner man kampene. Forrige gang Drillo ledet landslaget hadde vi en rekke gode spillere, og i tillegg en spillestil som overrasket en del motstandere – og så hadde vi altså Gud på vår side i noen avgjørende stunder. Nå er det dessverre ikke særlig kvalitet over spillerne, og spillestilen er vel heller ikke all verden. Men den gudbenådede flaksen er tilbake, og med den får også disse spillerne selvtillit.

Jeg håper at troen igjen kan flytte bjerge, og at vi vinner i morgen. Da vil vi ta et viktig steg mot Europamesterskapet i fotball, antagelig på bekostning av Danmark. En liten – om enn ikke tilstrekkelig – hevn for meg. Vi har antagelig en liten fordel som ikke danskene er klar over. Vi har selvsagt lagt landskampen til “Earth-hour”, den timen da 131 land og 3800 byer skal slå av strømmen. Dette er nok ikke danskene klar over. I passende stunder må vi heller slå av flomlyset og la de norske spillerne ta fram nattbrillene. Jeg elsker vakker fotball og heier heldigvis ellers med Barcelona, men når landslaget vinner, kan jeg gå fra konseptene uansett måten det skjer på. Så i morgen er alt tillatt.

Jeg er også blitt så gammel at jeg syns dagens tv-kommentatorer er noe herk. I dårlige kamper kan jeg sitte og ergre meg over idiotiske uttrykk som “å gå på løp”. Så en liten bønn til TV 2 s kommentatorer. Ta og lytt til BjørgeLillelien. I morgen trenger dere forhåpentligvis å ha øvd inn noe lenger enn:Dronning Margrete! Vi er best i Norden, vi har slått Danmark.

Posted in Familieliv | Leave a comment