Den beste påskekrimmen I – årets nykommere

Du trenger ikke vente på den sene påsken for å oppdage den gode krimmen. De fleste bøkene har alt kommet, og det er veldig mye spennende – ikke minst blant nykommerne: Belinda Bauer, A. J. Kazinski, Jørgen Brekke og Jan Wallentin.
Jeg er krimentusiast og fryder meg når jeg oppdager nye forfattere jeg kan ha glede av i mange år fremover. I år er det ekstra stas. Årets nykommere er bedre enn på mange år, og heldigvis er en av dem norsk.

NORSK BLINKSKUDD: Jørgen Brekke: Nådens omkrets
Da vi leste Jørgen Brekkes manus i Bokklubben i høst, gikk talentalarmen. Vi fikk assosiasjoner til Rosens navn og Vindens skygge. Vi var som forfatterens forlag overrasket over at det var mulig at en debutant kunne skrive et så sammensatt litterært mysterium. Nådens omkrets ble lansert allerede i januar til stor jubel blant anmelderne. Jeg er sikker på at den blir stående som en av årets beste norske krim og at Brekke har et spennende forfatterskap foran seg.
Handlingen begynner i Edgar Allan Poe-museet i Richmond, Virginia. Der blir den daglige lederen funnet drept – og flådd. Etterforskeren Felicia Stone mistenker at mordet er utført av en seriemorder og leter etter lignende tilfeller. Det finner hun – i Norge. For her er det også blitt funnet et flådd lik i Gunnerus-bibliotekets hemmelige hvelv. I dette hvelvet kan man bare komme inn hvis man har dørkodene som innehas av to personer, som må taste dem inn samtidig for å åpne døra. Et merkelig mysterium for et høyst originalt etterforskerpar: Den trønderske Odd Singsaker og den amerikanske Felicia Stone.

DEN “NYE MINETTE WALTERS” – Belinda Bauer: Blacklands
Belinda Bauer var den første debutanten på de siste 40 årene som har vunnet den prestisjefylte britiske krim-prisen Gold Dagger. Blacklands er en fascinerende og ekstremt spennende katt- og mus-lek mellom en 12 år gammel gutt og en pedofil seriemorder. Det er selvsagt skummelt å utrope en ny mester etter én roman, men det er ikke for ingenting at mange kaller Belinda Bauer for den “nye Minette Walters”. Blacklands er oppfinnsom og skrur til spenningen på en original måte. Da jeg leste den, ble jeg så engasjert at jeg fikk lyst til å rope ut et varsko til den naive 12-åringen som tar kontakt med en pedofil seriemorder.
For 12 år gamle Steven Lamb er ikke som sine jevnaldrende når det gjelder fritidsaktiviteter. Etter skoletid og i helgene graver han hull i jorda ute på heiene. Faren er død for lenge siden, mens moren tester ut den ene onkelen etter den andre og favoriserer lillebroren framfor Steven. Mormoren er alltid trist og sur. Hver dag står hun ved vinduet og venter på at Stevens onkel Billy skal komme hjem. Steven har aldri møtt onkel Billy, som forsvant sporløst da han var 11 år. For 19 år siden, gikk Billy på butikken for moren, og siden har ingen sett ham. Han må være død, og Steven er ute og graver for å finne levninger som kan bevise det og bringe mormor ut av sorgen. På den tiden da Billy forsvant gikk seriemorderen Arnold Avery løs. Han er en pedofil blotter som tok livet av en rekke småbarn og gravde ned likene. Nå sitter han inne på livstid. Stevens eneste talent på skolen er at han er så flink til å skrive brev. En dag gir han opp gravingen og skriver brev til Avery i fengselet for å spørre ham hvor han begravde Billy. Dette blir starten på en fascinerende katt- og mus-lek mellom den etter hvert desperate gutten og en drapsmann som har kjedet seg i mange år.

DE SISTE DAGERS HELLIGE: A.J. Kazinski: Den siste gode mann

Det er en metafysisk trend i krimsjangeren for tiden. I flere av årets krimromaner er mysteriet og løsningen knyttet til det overnaturlige. I Den siste gode mann har drapene sammenheng med den jødiske myten om de trettiseks gode menneskene Gud skal ha plassert på jorden for å passe på menneskeheten. Det skal finnes trettiseks gode for hver generasjon uten at de selv vet at de er utvalgte. Men hva skjer dersom de alle de blir myrdet?
Tommaso di Barbara, politimann fra Venezia, sender via Interpol en advarsel til politiet i København. Gode mennesker over hele kloden er blitt drept. Et fellestrekk ved ofrene er en stor tatovering, eller et brennemerke, som strekker seg fra skulder til skulder på ryggen. Mye tyder på at det neste drapet vil skje i København.
En annen trend i krimsjangeren er at romanen gjerne skrives av et forfatterpar. Det er også tilfellet med Den siste gode mann. Bak psevdonymet A. J. Kazinski finner man filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich. Den siste gode mann er like forrykende som Dan Browns bøker, men betydelig bedre personskildringer og logikk.

ET SVENSK ACTIONEVENTYR: Jan Wallentin: Strindbergs stjerne
Noen bøker blir en verdenssuksess før utgivelsen. Strindbergs stjerne er et slikt eventyr av en roman. Den ble solgt til 20 land før den kom ut i Sverige. Her er det action på høygir med konspirasjonsteorier, svik, spenning og overnaturlige fenomener som du ikke har lest maken til. Man kan kanskje best beskrive Jan Wallentin som en blanding av Dan Brown og Tom Egeland med inspirasjon fra Indiana Jones-filmene. Dette er en roman som du enten elsker og kjøper alle påfunnene eller som du syns er overlesset og urealistisk. For meg som liker det ville eventyret, er dette herlig lesning.

Utgangspunktet for dramatikken er et mystisk dykkerfunn av et kors og en stjerne. De har vært adskilt i hundre år, og sammen utgjør de nøkkelen til verdens best bevarte hemmelighet. Nå kommer de frem i lyset igjen, og jakten kan begynne. Det skal bli en jakt der historikeren Don Titelman er både jeger og bytte, uten å forstå hvorfor. Bare én ting er han sikker på. Faller de i gale hender, vil utfallet bli katastrofalt.

Selv om det er lenge til påske, så skinner det en påskesol ute, og derfor kommer du også kanskje i krimstemning. Dette er de beste nykommerne jeg har lest i år, men det er også flere andre flotte krimbøker jeg vil anbefale senere i uka.

Solsidan – en svensk Seinfeld

Vi har fått en ny yndlingsserie på tv. Nå når Frustrerte fruer er blitt irriterende frustrerende, og Åse tonight viser seg som en skuffelse, er jeg lykkelig over det herlige livet på Solsidan .

Selv om det dessverre er siste episode på  Solsidans første sesong i morgen, vil jeg rope ut et varsku. Forbausende mange av dem jeg treffer, har ennå ikke oppdaget denne fantastisk morsomme serien. Og kanskje mest gledelig er det at den går på TV 2 lørdagskvelden for da er det ikke mange gullrekker å oppdage noe sted.

Ikke siden Seinfeld har jeg sett en humor-serie som så elegant griper fatt i hverdagens små og ubetydelige hendelser og vrir dem til stor komikk. Jeg hadde håpet at Pernille Sørensens Åse tonight på NRK ville bli en slik serie, men jeg er voldsomt skuffet – ikke fordi skuespillerne ikke er bra nok, men fordi manuset er så forferdelig platt og helt uten forankring i realistiske situasjoner. Det er nettopp på den måten Solsidan er så bra.

Handlingen i Solsidan utspiller seg i Saltsjøbaden som ligger like utenfor Stockholm by, der et lite område virkelig heter Solsidan. Seriens hovedforfatter er Felix Herngren som også spiller hovedpersonen Alex. I første sesong venter Alex og Anna barn og har akkurat flyttet hjem til Alex barndomshjem. Han er en ganske så normal mann på 39 år, tannlege, lykkelig og tålmodig med kjæresten. Anna på sin side er skuespiller og har problemer med å tilpasse seg det gode borgerlige livet. Alex og Anna tilbringer mye tid sammen med de “gode” naboene: barndomsvennen Fredde og hans kone Mickan. Samtidig forsøker de desperat å unngå “naboen fra helvete”, Ove Sundberg. Han er den mest irriterende personen man kan tenke seg: smålig, innpåsliten, gjerrig og totalt uten antenner. Dessverre for Alex klarer han sjelden å si til Ove hva han mener. Men en dag får han nok, og da renner det over på godt og vondt.

Hvis du ikke allerede er hektet på Solsidan, så se filmklippet under. Da kan du får opplæring i utskjellingens kunst og kan kanskje få med deg morgendagens episode. Og snart kommer sesong 2.

Generasjonsklemmen

Ketil Bjørnstad har skrevet en treffende og besk roman, De udødelige, om den generasjonsklemmen en del av oss befinner oss i. Vi har fått et stort og vanskelig ansvar for våre gamle og skrøpelige foreldre samtidig som vi forsøker å feie banen for våre barn slik at de skal få en god start på voksenlivet.

Ketil Bjørnstad kan virke som Norges hyggeligste mann, og derfor er det så befriende å lese De udødelige der han viser sin kloke innlevelsesevne, samtidig som han briljerer med en ny, besk og ironisk side. Romanen behandler viktige og ubehagelige temaer på en elegant måte. Hovedpersonen settes i dilemmaer vi kjenner godt. Det finnes ingen enkle utveier, og det er heller ikke lett å ha de “riktige” følelsene.

For hovedpersonen i romanen, Thomas Brenner, har tilsynelatende det meste ordnet seg. Thomas er en vellykket lege som nærmer seg 60 år. Han bor i svigerforeldrenes hus, og de krever mye. Samtidig begynner hans egne foreldre å bli pleietrengende, faren må byttes bleier på, mens moren må innlegges på pleiehjem. De nesten voksne døtrene er uselvstendige og avhengige av “curlingforeldrene” for å overleve. Mens livet strammer seg til for Thomas, bekymrer han seg for sin kones nært forestående 60-årsfeiring, samtidig som han nesten har fortrengt at han mener å ha følt en kule i hennes bryst. Det gjør det ikke bedre at han selv sliter med hjerteflimmer. Daglig møter Thomas pasienter som er i ferd med å miste sin verdighet, men som ikke vil dø. Ingen tør eller klarer å snakke om døden og at alt går mot en ubønnhørlig slutt. Alle vil til en himmel som egentlig finnes på jorden, men ingen vil dø. Vi vil være udødelige, eller mer presist, vi vil at noen andre skal gjøre oss udødelige.

Ja, det høres kanskje ikke så lystig ut, men det rare er at dette til tross for de bokstavelig talt dødsalvorlige temaene også er en morsom bok. Den behandler temaer og tabuer om forholdet mellom generasjonene på en befriende ærlig måte, som med bildet om vår tids curlingforeldre:  

Den parodien på curlingforeldre hun hadde gjort på Fagerborgrevyen, der hun og en annen gutt fra klassen prøvde å kaste en klassevenninne fremover på en tenkt isflate, mens de straks etterpå børstet isen der venninnen flakset avgårde som en selvopptatt og unyttig kråke, var blitt innhentet av virkeligheten. For nå var jo Annika en selvopptatt og unyttig kråke, uansett hvor cool hun prøvde å være. Og hun lignet etterhvert mer og mer på den granittstenen som var selve spillets forutsetning, og både Elisabeth og Thomas lot henne få spille rollen sin slik hun helst ville eller måtte.

Det er sjelden man leser en så gjennomført og treffende roman på norsk. Derfor støttet jeg redaktøren fullt ut da han antok De udødelige som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Vi var meget begeistret og kjente oss meget sterkt igjen i opplevelsen av å være i en generasjonsklemme. Jeg har sett at to anmeldere dessverre ikke har delt vår begeistring, og jeg ble overrasket over argumentene til Dagblad-anmelderen, Silje Stavrum. Med overskriften “Dette er ingen roman, Bjørnstad”, mente hun at Ketil Bjørnstad ikke engang visste hvordan man lager en roman og derfor hadde mislykkes. Det avslører en meget trang forståelse av hva roman-sjangeren er som det er overraskende at en ung og ny anmelder har. Den samme anmelderen hevdet også at det “ er rart å tenke på at Bjørnstad omfavnes så klamt i Europa”. Ja, det ville være særdeles underlig om  det kulturelle Europa omfavner noen norske forfattere klamt. Det gjør man selvsagt heller ikke, men mange norske forfattere har suksess i utlandet kanskje nettopp fordi de blir lest fritt og uten fordommer. Derfor har Bjørnstad hatt stor suksess med sine siste romaner i flere land i Europa, og jeg er sikker på at han med De udødelige vil få enda flere begeistrete lesere både her hjemme og ute i Europa.

Seksere til Kattateatret

Oslo Katedralskoles teater, Kattateatret, har i år satt opp et stykke som går alle skolerevyene en høy gang. Det har fått en sekser fra Aftenposten og får en (inhabil) sekser fra meg også.

I går hadde vi med to av barna våre og så på Popcorn på Kattateatret. Den eldste datteren i familien vår spiller en tv-reporter i stykket, så jeg er himmelropende inhabil. Likevel vil jeg konstatere at dette er en ny seier for teatret. Det er gøy at en teatergruppe på en videregående skole går mot strømmen og tør å lage noe annet enn skolerevyer. Denne gangen har de da også valgt et stykke som er hysterisk morsomt, men også dramatisk og voldsomt. Det er ikke tull når man har satt aldersgrensen på stykket til 15 år.

Popcorn er en dramatisering av Ben Eltons roman med samme navn fra 1996. Ben Elton er en av Englands ledende manusforfattere, ikke minst av tv-serier. Han sto blant annet bak Rowan Atkinson-serien Sorte orm og skrev også en av de beste Mr.Bean-episodene: “Eksamen”. Popcorn er et drama som tydelig er inspirert av og likner på Pulp Fiction og Natural Born Killers. Her møter vi et sinnssykt seriemorder-par som bryter seg inn hos en berømt og Oscar-belønnet filmregissør. Morderne har mange drap på samvittigheten og dreper nesten like raskt som Lucky Luke trekker revolveren. Det groteske, spennende og absurd morsomme dramaet som foregår i filmregissørens leilighet, blir til slutt til en live-sending på alle amerikanske tv-kanaler.

Dette stykket gjorde stor suksess på Broadway, og det er blitt en seier for en entusiastisk gjeng på Katta. Temaet er ytterst interessant for både unge og gamle: Hvem har skylden for vår tids vanvittige voldsfokusering, og er det media og vi som et “grådig” publikum som skaper dette?

Det er livgivende å se skoleteater – ikke minst når det er på et nivå som dette. Her ser man et forbausende godt og samspilt ensemble som behersker de voldsomme svingningene i stemning og atmosfære på en ypperlig måte. De viser et engasjement, et nærvær og en spillekåthet som rett ut sagt er imponerende. Morderne er de to mest spennende rollene, og sjelden har jeg sett noe så rablende sinnssykt og troverdig på en gang. Det er egentlig litt urettferdig å trekke fram enkeltprestasjoner, men likevel må jeg si at Sarah Reilly Brænne viser et helt usedvanlig talent der hun i det ene øyeblikket virker å være en uskyldig og søt landsens jente og i det neste er en ravende gal drapsmaskin.

Instruktøren, Peter Lunga, skal ha ros for å ha skapt en forestilling som institusjonsteatrene kan misunne Kattateatret. Ja, jeg er nok farget av vår families innblanding i dette, men gå og se selv! Forestillingen spilles hver dag (unntatt mandag) fram til lørdag 12. mars.

Fucking taaakk!

Øyafestivalen er sparket i gang, og det måtte en mann på 63 år til å få fart i et tregt publikum.

Regnet hølja ned, køene var lange, drikkevarene dyre, publikum tregt, men åpningsdagen på Øyafestivalen ble fin i år også. Dessverre var køene så lange at kjæresten min og jeg ikke rakk Ingrid Olava som spilte skammelig tidlig. Heldigvis opplevde vi en fantastisk konsert med henne for snart to uker siden på Gamle Ormelett på Tjøme, så da klarte vi å fokusere på det neste bandet i stedet, Gaslight Anthem.

Jeg har fulgt Gaslight Anthem i flere år nå fordi de av enkelte er blitt betegnet som en rocka og ung utgave av en av mine store helter: Bruce Springsteen. Bandets vokalist, Brian Fallon, uttalte på forhånd at han ikke helt skjønte sammenlikningen med Bruce, og selv er han vel så inspirert av Clash . Han har til og med Clash tittel, ”Stay Free”, tatovert på fingrene. Til VG uttalte han:”Jeg elsker The Clash! Og de siste linjene i sangen er så bra: ’Have a drink on me, but go easy, step lightly, stay free.’ Det er det perfekte budskap, og noe jeg forsøker å fortelle fansen vår, etter at vi har spilt våre konserter.” Han sa også at regn var perfekt for budskapet deres. Men det virket ikke sånn. For maken til tafatt publikum har jeg ikke opplevd siden rockepolitiet herjet på klubbscenene på 80-tallet. Så selv om Gaslight Anthemspilte drivende amerikansk kraftrock, og jeg fikk tilløp til Bruce-feeling, ble det hele for tamt, for folk sto godt planta med begge.beina i bakken og henda i lomma. Jeg fikk akutt Roskildeabstinens, og vinket krampeaktig farvel til bandet som fortsatt har et stykke igjen til sine forbilder.

Men også Øyapublikummet kan ta av, viste det seg da Iggy & The Stooges entret scenen. Jeg rakk akkurat å si at det tok en låt før Iggy Pop kastet t-skjorta sist jeg så ham, så var den borte igjen. Ny rekord 10 sekunder. Og får man en slik kropp som 63 åring, kan man jo le av ungdommens desperate fatburning. The Stooges er bandet som blant annet sammen med The Ramones la grunnlaget for punkbølgen, og nå virket de mer inspirert enn noen gang. Iggy storkoste seg, spyttet, kastet flasker og vred og vrengte på kroppen som en poserende blanding av rockestjerne og stripteasedanser. Endelig ble det liv i publikum da Iggy inviterte de ivrigste opp på scenen etter et par låter. Og mens de fikk ut sitt eksponeringsbehov, var det som om det løsna for alle – også dem som skulle på jobb neste dag. En ekstrase av punk, rock og livsglede med eldgamle menn på scenen. Og Iggy fikk takket på norsk: Fucking taaaakk!

Og så fikk de unge sitt med M.I.A. – en kaotisk og basspumpende housemusikk med beat på beat uten noen egentlig melodier, med spastiske dansegutter og masse lys. Arrogant og kul dame med solbriller som kledde det unge publikummet.

Om noen timer er det i gang igjen, og nå er barnevaktene brukt opp for denne festivalen, så våre minste gleder seg til å være med. Fireåringen brølte med i fjor sommer på Lars Vaulars: ”Eg må ha solbriller på”. Så nå håper vi at både Vaular og sola glimter til utover ettermiddagen.

Dans, dans – på bordet

Opprinnelig publisert: 22. oktober 2010

Jeg var på forlagsmøter mandag, og fikk pepper for mitt valg av André Bjerkes dikt til ”Del et dikt-spalten” i Aftenposten. Hva slags kred trodde jeg det ga? Nå prøver jeg meg på musikkfronten, i sikker forvissning om at det i det minste vil vise at alderen min begynner å tynge.

Da jeg skulle ha femtiårsdag for snart to år siden, lagde jeg en liste over den kuleste dansemusikken for gjestene mine. Det ga full uttelling. I fjor skulle vi ha Bokklubben Nye Bøkers høstfest her på huset, og jeg forsøkte å få tak i en diskjockey. Han var en hip fyr som naturlig nok lurte på hva slags musikk vi ønsket oss, og jeg forklarte at vi gjerne spilte voksen rockemusikk sammen med nye hits. Etterpå sendte jeg ham stolt min liste. Da ga han umiddelbart beskjed om at han trakk seg fra jobben og at den typen musikk spilte han bare på Dr Holms hotell. Vi fant heldigvis en annen, som skapte god stemning og som hadde med en og annen låt fra min liste for å gjøre meg tilfreds.

I kveld skal jeg i førtiårsdag, og i festlokalet har de bare en cd-spiller. Jubilanten var på jakt etter god musikk og hørte historien min, men så også listen. Kanskje var det bare for å være høflig, men hun sa i alle fall at hun har tro på musikken for hennes gjester også. Derfor har jeg nå brent to cd´er til i kveld og håper at det blir skikkelig ”Dr Holms-stemning” på dansegulvet – og gjerne på bordet også.

Hva syns du om listen? Gir den kred, eller viser den bare hvor gammel jeg er? Litt skryt helt på tampen: Det er bare fem av disse artistene / bandene jeg ikke har sett live.

Mine beste danselåter:

1. Dexys Midnight Runners:  Come on Eileen
2. Bruce Springsteen:  Dancing in the dark
3. Steppenwolf:  Born to be wild
4. Chumbawamba: Tubthumbing
5. Police:  So lonely
6. Madness: Our house
7. Specials: Message to you Rudy
8. Clash:  Should I stay or should I go
9. U2:  Sunday, bloody Sunday (Live)
10. Bob Marley: No woman no cry (Live)
11. Stiff Little Fingers: Doesn´t make it all right
12. Iggy Pop:  Passenger
13. Patti Smith:  Because the night belongs to lovers
14. Beatles: Twist and shout
15. Frank Zappa:  Bobby Brown
16. Soft Cell: Tainted love
17. Bette Midler: Beast of burdon
18. Simon & Garfunkel: Cecilia
19. Tom Robinson: 2-4-6-8 Motorway
20. Bangles:  Manic Monday
21. Billy Idol: White wedding
22. Rolling Stones: Satisfaction
23. Pink Floyd: We don´t need no education
24. Weather girls: It´s raining men
25. Ida Maria: Oh my god

Reisebrev:Roma – Gol – Beitostølen

Vinterferien for vår familie innebar turer til Roma, Gol og Beitostølen. Den ga mange fine opplevelser, og skapte noen frustrasjoner. Her får du noen tips hvis du skal i samme løype.

Da kjæresten min og jeg skulle noen dager til Roma forrige helg, ba jeg alle mine venner på facebook om tips til gode restauranter i Roma. Kanskje opplevde folk det som en slitsom markering av hvor heldige vi var, for i alle fall begrenset tipsene seg til å være omtrent sånn: “jeg vet om en romantisk og hyggelig restaurant midt i sentrum et sted, men husker ikke adressen”. Så for å bøte på denne mangelen, har jeg laget noen tips til deg ut fra våre opplevelser.

Ønsker du å bo midt i Roma sentrum, finnes det knapt noe bedre hotell enn det vi bodde på. Det heter “Albergo del Sole al Panteon”  (www.hotelsolealpantheon.com). Hotellet ligger bokstavelig talt et steinkast fra Panteon, og de fineste rommene har utsikt ned på plassen overfor Panteon og det som er stamkafeen til tidligere kulturredaktør Jan E. Hansen. Det er unektelig litt bråkete der p.g.a. det yrende torglivet utenfor, men tettere på Romas puls er det vanskelig å komme. Prisen for rommene er heller ikke skremmende, ca. 1600 kr for et dobbeltrom med vindu ut mot plassen.

Selv om vi altså ikke hadde fått noen gode restauranttips, hadde venneparet vi reiste med, gjort god research og funnet en bitte liten restaurant rett ved Piazza Navona. Den het “The Library” (www.thelibrary.it.). Det hele var innredet som en koselig liten lesestue med fem, seks bord. Ved vårt bord lå en samling av Hamsuns beste romaner på italiensk, kanskje til ære for oss. Maten var fantastisk, og servicen ypperlig. Det virket som det var et par som drev hele stedet alene, og kokken var den som til slutt fikk “lempet oss” videre ut i natten. Dagen etter var vi også på en hyggelig familierestaurant rett ved Panteon som het “Le Volte” (http://www.ristorantepizzerialevolteroma.com/). Også den kan trygt anbefales. Begge steder var det vi som var de mest høyrøstede, men det skyldes kanskje ikke at italienere er så lavmælte, men at vi var elleville av Roma-rus og begeistring.

Om vi var fornøyd med en langhelg i Roma, så var de minste barna i familien litt mer snurte over at de var “forlatt” hjemme. “Er det ikke vinterferie for oss også?”, spurte femåringen. Og det ble det. På torsdag dro vi til Pers Hotell på Gol som nå til min milde ergrelse hadde fått betegnelsen Pers Resort. Kanskje vil noen kalle den hyggelige atmosfæren der for en slags svett danskebåtstemning, men for de minste i familien er Pers uten tvil en perle. Vi hadde med oss to barn og en tenåring og fikk et femmanns rom med hems. Femåringen elsket “botellet” og uttrykte entusiastisk sin beundring: “Rock´n roll. For en utsikt!”. Noen minutter senere var han enda mer henrykt da han plasket i “Tropicana badeland” mellom plastelefanter og drager og ropte: “Dette er livet!”

Det herlige livet skulle fortsette dagen etter med slalåm i bakkene på Beitostølen. Kjæresten min gjorde egentlig det beste valget – hun fant en overraskende hyggelig kafé, kalt “Caféen”, der hun kunne jobbe litt i fred. Jeg var ikke fullt så fornøyd. Først rotet jeg bort femåringens votter og måtte til slutt kjøpe nye i en av landets dyreste sportsbutikker, deretter viste det seg at dagens skiskoler ikke er av gammel kvalitet. Femåringen var i omnipotent modus og satte fryktløs utfor bakkene, men hadde ikke lært seg å ploge. Så etter noen hundre meter og et par dramatiske fall der jeg forsøkte å holde ham stående ved hjelp av Bergans finurlige snorsystem, endte det med at jeg holdt ham i armene i år igjen, og ryggen og beina føltes som på en 100-åring. 

Vinterferie-utfluktene endte natt til søndag i en snøfonn ti meter fra huset vårt. Jeg klarte først å kjempe bilen løs fra en brøytekant, bare for å rygge meg bom fast i en snøfonn litt lenger ned. Der sto vi da på tvers av veien uten å komme verken fram eller tilbake. Familien syntes som vanlig at jeg var en kløne og gikk inn og la seg, mens jeg ventet på NAF. Flere festgjester fra naboene sto også etter hvert utålmodig og trippet for de var innestengt av bilen min. Da NAF-mannen omsider kom, syntes han at jeg var en håpløs upraktisk mann som verken visste hvor kroken han kunne dra i eller jekken i bilen var. Omsider fikk han meg likevel løs. Jeg kunne komme meg til sengs og begynne planleggingen av påskeferien.