Forlagsliv er en portal med nyhetsblogg og personlige blogger fra forfattere og ansatte i forlaget. Forsiden vil gi løpende informasjon om hva som skjer på forlaget, nye utgivelser, forfatterarrangementer og andre aktuelle saker, samtidig som den vil inneholde innlegg fra de personlige bloggene. Ved oppstart er det nesten tretti personlige blogger av forfattere og ansatte i forlaget. Dette vil bli en kommunikasjonskanal som vil gi deg en ny mulighet til å ta del i hva som foregår på innsiden av en stor kunnskapsbedrift, og møte forfattere og ansatte i forlaget på en annerledes måte.

Jeg sa da jeg begynte i Cappelen Damm i februar at jeg gledet meg voldsomt til å ta fatt på et nytt bokeventyr i Norges mest offensive forlag. Dette er det første konkrete prosjektet jeg har vært med på her, og det har vært en eneste stor opptur, der mange har vist stor innsatsvilje og evne til å kaste rundt på arbeidsoppgaver for å nå målet.

Ved denne lanseringen kjenner jeg igjen ærefrykt og nervøsitet fra oppstarten i Cappelen Damm, og det er virkelig nå det gjelder. Vi må ha med deg og så mange andre som mulig for at denne bloggen skal blomste i “bredde og høyde”. Jeg må med skam å melde si at vi er nybegynnere og at vi føler oss på glatt is. Så håper jeg at det går bedre med oss enn det gjorde med Atle Antonsen da han skulle “intervjue” Lars Saabye Christensen, se under.

Som man skjønner, er det en forfatter som er god med titler som står bak romanen. Elin Rise er født i1983 og har vokst opp i Tønsberg. Luremus er en unorsk chick-lit roman, og den handler naturligvis om å finne den rette. Veien til den store kjærligheten er kronglete og lang, og man må som kjent kysse mange frosker før man finner drømmeprinsen. Hovedpersonen –  Siwa er vimsete og naiv, men fremfor alt romantisk. Hun løper ut på byen og får med seg mang en mann opp i senga, men der går også grensen. Siwa vil ikke kaste trusa for menn som ikke er ute etter det samme som henne. Til tross for at omgivelsene og hun selv hevder hun er snerpete, syns jeg at Siwa boltrer seg relativt fritt også uten truse.

I morgen kl 1900 skal vi på Cappelen Damm naturlig nok feire utgivelsen med et glamourparty i Sex og singelliv-stil. Så hvis du har lyst til å delta på Luremus-festen med rød løper, champagne, kjendiser, band og tv-opptak er det bare å melde seg på her.

Luremus er en frisk og unorsk roman, og jeg håper og tror at mange i løpet av sommeren vil våge å si det samme som meg: Jeg liker Luremus!

Et lite bitt elskede

Endelig skulle det skje. Han kunne bare gå til sengs. Ville hun rekke å skrike? Nei, det skulle gå så fort! Og hele tiden ville hun som alltid sitte og stille på sitt eget speilbilde. Han var ikke sikker på når han virkelig hadde bestemt seg. Lenge før denne turen – en bryllupsreise nr 2 som han hadde kalt den – en annerledes bryllupsreise.

“Jeg kommer snart kjære”, ropte han mot badet. Han skvatt til der han sto lent mot det ene panoramavinduet. Noe med stemmen hadde virket som om hun visste noe, men der fortsatte hun: “Kan du ikke bare legge deg, så kommer jeg så snart jeg er ferdig.” “Jo, jeg skal bare røyke opp,” svarte han og fisket frem en røyk fra jakka. Både den og skjorta var gjennomtrukket av svette. Han satte seg ved skinnstolen ved siden av den store dobbeltsengen.

Han inhalerte kraftig. Hvem hadde vært så dum å foreslå Singapore som reisemål, en moderne storby fylt av folk og skyskrapere, også nesten bare kinesere. Slett ikke det han hadde ventet. Takk Gud for at han hadde klart å spore opp disse bungalowene. Ja, ikke for det, de var en nødvendig del av planen. De måtte bo i nærheten av naturen.

Det var i Zoo han endelig hadde funnet den perfekte løsningen. På tross av eller snarere fordi hun visste han alltid hadde slitt med en fobi for slanger, hadde hun insistert på at de også måtte se slangehuset. Riktignok var han omsider, etter utallige terapitimer hos psykologen, blitt kurert for den latterlige angsten, men ubehaget ved å se en slange var der ennå. Hun hadde smilt hånlig til ham og hvisket ham ertende i øret: “Ja, for du er vel ikke så redd at du dør av skrekk.” Som han hatet henne da. Men i stedet for å bli sint, hadde han blitt rolig og kald.

I slangehuset hadde de fulgt etter en amerikansk gruppe stort sett bestående av eldre, fete damer. Guiden var en ung malaysier. Luften var klam og belysningen dunkel. Overalt var det glassmontre fylt av slanger. Anne kløp ham i armen da guiden fortalte om en irrgrønn slange som hang i et tre og hvis bitt kunne drepe et menneske på få sekunder. Men hun kunne bare forsøke å plage ham så mye hun ville. Angsten var borte. Angsten som hadde lammet ham bare han så noe krypende, en angst som hadde fulgt ham gjennom lange barndomsnetter der han hadde ligget stiv midt i sengen så ikke alle slangene under sengen skulle nå ham. Nå var alt det borte. Han var befridd.

“I Malaysia, ja ikke her i Singapore, men i jungelstrøk på øyer i nærheten, finnes verdens lengste slangeart, nettpyton. Den er ikke giftig, men ikke helt god å komme ut for likevel da den er en kvelerslange som kan bli over ti meter lang og veie opp til 140 kg. Guiden messet på sitt tonløse engelsk. Amerikanerne grøsset.

“Og denne tre-snoken,” fortsatte guiden og pekte på en svær, grålig slange høyt oppe i et tre, er så tilpasset sin luftige tilværelse at den kan trekke sammen buken slik at den formes som en fallskjerm. Så kaster den seg ut i luften på jakt etter sitt bytte.

Anne hadde sluttet å erte ham og så ut til å følge nøye med på guidens utlegninger. Til slutt kom de til et monter med de giftigste slangene. “Denne brune minislangen her for eksempel er så giftig at et bitt inneholder nok gift til å ta livet av 40 mennesker. Nå er den heldigvis ikke særlig utbredt. Den finnes bare i Australia og noen få steder i Malaysia.”

Etter det hadde alt gått så enkelt. Først hadde han undersøkt i en dyrebutikk hvordan han skulle oppbevare og behandle slanger. Så etter å ha kjøpt beskyttelseshansker hadde han gått inn i Chinatown. Der hadde det ikke tatt lang tid å få tak i det viktigste – slangen. Riktignok hadde den gamle kineseren som solgte den forlangt en pen sum penger, men ellers hadde han vært behjelpelig nok med å få lagt slangen ned i esken.

Han sneipet røyken. Ennå ingen lyder fra badet. Kanskje det var best han la seg, så hun ikke skulle kikke inn til ham og så utsette det kosmetiske arbeidet, det han irriterte seg mest over. Krem på krem. Puss, pusse som om hun kunne pusse bort de årene som var gått, de årene som var kommet mellom dem. Han trakk av seg den gjennombløte skjorten og så nedover på den svære vommen. Ingen kosmetikk kunne skjule den.

I følge mytene var det boka Bergenstoget ble plyndret i natt som er opphavet til det særnorske fenomenet påskekrim. Gyldendal annonserte utgivelsen av boka med en stor overskrift på førstesider av flere aviser, og mange skal ikke ha fått med seg at dette var en annonse og ble derfor dypt bekymret.

Påskekrim er et særnorsk fenomen som kanskje skyldes vi er så underlige at vi drar til fjells når det endelig nærmer seg vår og sommer. I dette bakvendtlandet trenger vi noe uhygge å hygge oss med. Om begrepet påskekrim er norsk, har mange av de nye, beste bøkene ved påsketider de siste årene vært svenske. Det har ført til at Gyldendal i år igjen er frekke i markedsføringen og har gitt ut en novellesamling som de har kalt Den svenske gullrekka. Det er en helt ålreit samling krimnoveller av Gyldendals svenske krimforfattere som Camilla Läckberg, Johan Theorin, Håkan Nesser, Åsa Larsson og Henning Mankell. Min absolutt favoritt innenfor krimnovellesjangeren er Roald Dahl. Det er særlig de overraskende avslutningene hans som fascinerer. Det er det lite av i denne samlingen. Flere av disse novellene er relativt prosaiske, men for eksempel Johan Theorin viser også her at han er en mester i å skape uhygge og spenning i landskapet mellom det rasjonelle og det overnaturlige. Den mest finurlige novellen er etter min mening Håkan Nessers “Hvordan jeg tilbringer dager og netter”. I den blir en ektemann oppsøkt av en fremmed mann som forteller en uhyggelig historie om mannens kone. Det setter i gang et skjebnesvangert drama, der hele hans verden faller i grus.

Om jeg syns navnet på Gyldendals novellesamling er noe overdrevent, vil jeg ikke selv nøle med å kalle to av årets romaner for svensk gull. Under lesningen av Paganinikontrakten og Tre sekunder fikk jeg igjen den barnslige lykkefølelsen av å bli fullstendig oppslukt at et drama som jeg må vite slutten på.

I fjor var det stor oppstandelse rundt krimdebuten til Lars Kepler, Hypnotisøren. Forfatternavnet var et psevdonym, og i svenske media var det enorme spekulasjoner om hvem opphavsmannen kunne være. Blesten om forfatteren Anonym her til lands er bare som en flau bris å regne i forhold. Enkelte spekulerte i om det var Henning Mankell eller Jan Guillou som sto bak siden boka så tydelig var skrevet av en dreven forfatter. Men sannheten var en helt annen. Lars Kepler viste seg å være ekteparet Alexander og Alexandre Coelho Ahndoril. De hadde begge forfatterskap bak seg i andre sjangre, men valgte seg Lars Kepler som navnet på forfatteren av krimbøkene deres.

Paganinikontrakten, er navnet på denne andre romanen til ekteparet, og jeg syns den er minst like god som Hypnotisøren. Heldigvis er denne også noe mindre rå i handlingen, men også her er det ikke vanskelig å se for seg den fantastiske actionfilmen dette vil bli. Bokens tittel er inspirert av fiolinvirtuosen Paganini.  Ifølge myten fikk Paganini sine evner etter å ha inngått en kontrakt med djevelen. I romanen finnes det avspeilinger av dette der mennesker stilles overfor grunnleggende moralske dilemmaer og forholder seg til dem på høyst ulik måte. Noe av nøkkelen til den nordiske krimsuksessen er at de beste bøkene både har en stor underholdningskraft og en samfunnskritisk brodd, og Paganinikontrakten er et stjerneeksempel på hvordan dette kan gjøres.

Utgangspunktet for handlingen er at en generaldirektør med ansvar for svensk våpeneksport, blir funnet hengt i sin leilighet på Østermalm. Samtidig blir en ung kvinne funnet druknet om bord på en fritidsbåt som driver rundt i Stockholms skjærgård. Den finlandssvenske politimannen Joona Linna, som også var med i Hypnotisøren, må jobbe hardt for å finne spor som belyser de uforklarlige dødsfallene. Sentralt i handlingen står kynisk kriminalitet i kjølvannet av internasjonal våpeneksport.

Roslund & Hellstrøm er også et forfatterpar med stor suksess i år. De har utgitt flere bøker, men det var med denne femte boken om førstebetjent Ewert Grens, Tre sekunder, at det store internasjonale gjennombruddet kom. Også har i landet har det vært stor jubel med blant annet seks i VG, og jeg er ikke i tvil om at dette er deres beste bok til nå.

Også her er handlingen høydramatisk og i sentrum står politimannen med det feminine navnet Paula. Han lever et dobbeltliv. Et liv med en kone han elsker og to små gutter som han vil beskytte for enhver pris. Og et annet hemmelig liv, hvor han hver dag risikerer å miste alt – også livet. På oppdrag fra politiet skal Paula infiltrere Sveriges farligste fengsel. Samtidig er han den polske mafiaens mann. De vil ha full kontroll over narkotikasalget i landet. Dobbeltlivet kan rakne når som helst, og han vet at det tar nøyaktig tre sekunder å dø.

Jeg syns det er vanskelig å beskrive begeistringen for krimromaner uten å ty til de vanligste klisjéene. Så la meg gjøre nettopp det. Paganinikontrakten og Tre sekunder er vanvittig intense og spennende romaner. Du kan nesten ikke legge dem fra deg under lesningen. Dette er virkelig snakk om svensk gull eller la meg si som Ingvar Ambjørnsen i VG om Tre sekunder: “Definitivt første divisjon! Helt øverst på tabellen.”

Amerikanske talkshow-verter kan mer enn å snakke. Sjekk hvordan Stephen Colbert legger inderligheten til i sin tolkning av “Friday”.

Hvis du som millioner andre ennå ikke har hørt nok, kan du lytte til versjonen der “Friday” synges slik Bob Dylan ville ha gjort det. Og da har du kanskje fått den på hjernen også:

Friday er en sang som ble skrevet av to profesjonelle musikkprodusenter, og den er fremført av 13 år gamle Rebecca Black. Friday ble lansert på Youtube for bare for tre uker siden, men er nå allerede sett av over 65 millioner. Og det er ikke fordi den er så bra, neida, suksessen skyldes en verdensomspennende mobbekampanje. Den er nå kåret til ”Worst song ever”.

Friday viser hvor vanvittig den virale spredningen kan være og hvor skummel og hensynsløst folk oppfører seg på nettet. Videoen ble lagt ut på Youtube fredag 11. mars og fikk raskt 3000 seere. En uke senere var tallet opp i 18 millioner. Nå er tallet over 65 millioner, i tillegg til at det er laget flere parodier som også er sett av mange millioner.

Moren til Rebecca Black betalte 15 000 kroner for å få til en produksjon av to låter inkludert egen video, og pga mobbingen er investeringen blitt til en gullgruve. Men en gullgruve som vil koste for den 13-årige Rebecca. Hun er blitt anmeldt i Rolling Stone. ”sounding like a distinct singer with an alluring sort of anti-charisma”, og i en stor nettkåring ble hun altså kåret til å ha sunget verdens verste låt noensinne. Mobbinen av låta er en ting, men svært mange går hensynsløst langt i å beskrive Rebecca og hennes mangel på talent. Hun mottar drapstrusler, og stemmen hennes og utseende hennes beskrives på de mest ekstreme måter.

Rebecca Black har stått fram i alle de store tv-selskapene for å forsvare sin opptreden og ser ut til at hun ikke forstår mye av det hele. Det finnes selvsagt også dem som forsvarer henne, kanskje særlig dem som er opptatt av at all pr er god pr for eksempel blant mannen bak Idol, Simon Cowell: “I love her (and) the fact that she’s gotten so much publicity. People are so upset about the song, but I think it’s hysterical…Anyone who can create this much controversy within a week, I want to meet. I love people like that.”

Fenomenet Friday viser hvor vanvittig og effektfull spredningen i de sosiale kanalene er, men også hvordan folk flest aksepterer mobbing i full offentlighet. Rebecca Black er et offer av vår tid: nettmobbet, men rik. Flere med meg syns at selve låte er fengende den:

Jeg hadde lite i mot å bli kalt fjeldabe, men den hånfliren mine danske venner hadde overfor norsk fotball, har jeg siden ønsket å tørke av dem. I morgen har vi en sjanse til å gi dem en liten kilevink i “slaget om Norden”.

Det sies at da Cæsar valgte sine hærførere spurte han dem alltid om de hadde flaks, for flaks mente han var en avgjørende faktor i enhver krig. Drillo er beviset på hvor viktig flaks er også i fotball. Når han så i tillegg er en mester i å skape selvtillit hos spillerene, skaper flaksen magi.  Ballene får en tendens til å gå stang inn og ikke stang ut, og da vinner man kampene. Forrige gang Drillo ledet landslaget hadde vi en rekke gode spillere, og i tillegg en spillestil som overrasket en del motstandere – og så hadde vi altså Gud på vår side i noen avgjørende stunder. Nå er det dessverre ikke særlig kvalitet over spillerne, og spillestilen er vel heller ikke all verden. Men den gudbenådede flaksen er tilbake, og med den får også disse spillerne selvtillit.

Jeg håper at troen igjen kan flytte bjerge, og at vi vinner i morgen. Da vil vi ta et viktig steg mot Europamesterskapet i fotball, antagelig på bekostning av Danmark. En liten – om enn ikke tilstrekkelig – hevn for meg. Vi har antagelig en liten fordel som ikke danskene er klar over. Vi har selvsagt lagt landskampen til “Earth-hour”, den timen da 131 land og 3800 byer skal slå av strømmen. Dette er nok ikke danskene klar over. I passende stunder må vi heller slå av flomlyset og la de norske spillerne ta fram nattbrillene. Jeg elsker vakker fotball og heier heldigvis ellers med Barcelona, men når landslaget vinner, kan jeg gå fra konseptene uansett måten det skjer på. Så i morgen er alt tillatt.

Jeg er også blitt så gammel at jeg syns dagens tv-kommentatorer er noe herk. I dårlige kamper kan jeg sitte og ergre meg over idiotiske uttrykk som “å gå på løp”. Så en liten bønn til TV 2 s kommentatorer. Ta og lytt til BjørgeLillelien. I morgen trenger dere forhåpentligvis å ha øvd inn noe lenger enn:Dronning Margrete! Vi er best i Norden, vi har slått Danmark.

NORSK BLINKSKUDD: Jørgen Brekke: Nådens omkrets
Da vi leste Jørgen Brekkes manus i Bokklubben i høst, gikk talentalarmen. Vi fikk assosiasjoner til Rosens navn og Vindens skygge. Vi var som forfatterens forlag overrasket over at det var mulig at en debutant kunne skrive et så sammensatt litterært mysterium. Nådens omkrets ble lansert allerede i januar til stor jubel blant anmelderne. Jeg er sikker på at den blir stående som en av årets beste norske krim og at Brekke har et spennende forfatterskap foran seg.
Handlingen begynner i Edgar Allan Poe-museet i Richmond, Virginia. Der blir den daglige lederen funnet drept – og flådd. Etterforskeren Felicia Stone mistenker at mordet er utført av en seriemorder og leter etter lignende tilfeller. Det finner hun – i Norge. For her er det også blitt funnet et flådd lik i Gunnerus-bibliotekets hemmelige hvelv. I dette hvelvet kan man bare komme inn hvis man har dørkodene som innehas av to personer, som må taste dem inn samtidig for å åpne døra. Et merkelig mysterium for et høyst originalt etterforskerpar: Den trønderske Odd Singsaker og den amerikanske Felicia Stone.

DEN “NYE MINETTE WALTERS” – Belinda Bauer: Blacklands
Belinda Bauer var den første debutanten på de siste 40 årene som har vunnet den prestisjefylte britiske krim-prisen Gold Dagger. Blacklands er en fascinerende og ekstremt spennende katt- og mus-lek mellom en 12 år gammel gutt og en pedofil seriemorder. Det er selvsagt skummelt å utrope en ny mester etter én roman, men det er ikke for ingenting at mange kaller Belinda Bauer for den “nye Minette Walters”. Blacklands er oppfinnsom og skrur til spenningen på en original måte. Da jeg leste den, ble jeg så engasjert at jeg fikk lyst til å rope ut et varsko til den naive 12-åringen som tar kontakt med en pedofil seriemorder.
For 12 år gamle Steven Lamb er ikke som sine jevnaldrende når det gjelder fritidsaktiviteter. Etter skoletid og i helgene graver han hull i jorda ute på heiene. Faren er død for lenge siden, mens moren tester ut den ene onkelen etter den andre og favoriserer lillebroren framfor Steven. Mormoren er alltid trist og sur. Hver dag står hun ved vinduet og venter på at Stevens onkel Billy skal komme hjem. Steven har aldri møtt onkel Billy, som forsvant sporløst da han var 11 år. For 19 år siden, gikk Billy på butikken for moren, og siden har ingen sett ham. Han må være død, og Steven er ute og graver for å finne levninger som kan bevise det og bringe mormor ut av sorgen. På den tiden da Billy forsvant gikk seriemorderen Arnold Avery løs. Han er en pedofil blotter som tok livet av en rekke småbarn og gravde ned likene. Nå sitter han inne på livstid. Stevens eneste talent på skolen er at han er så flink til å skrive brev. En dag gir han opp gravingen og skriver brev til Avery i fengselet for å spørre ham hvor han begravde Billy. Dette blir starten på en fascinerende katt- og mus-lek mellom den etter hvert desperate gutten og en drapsmann som har kjedet seg i mange år.

DE SISTE DAGERS HELLIGE: A.J. Kazinski: Den siste gode mann

Det er en metafysisk trend i krimsjangeren for tiden. I flere av årets krimromaner er mysteriet og løsningen knyttet til det overnaturlige. I Den siste gode mann har drapene sammenheng med den jødiske myten om de trettiseks gode menneskene Gud skal ha plassert på jorden for å passe på menneskeheten. Det skal finnes trettiseks gode for hver generasjon uten at de selv vet at de er utvalgte. Men hva skjer dersom de alle de blir myrdet?
Tommaso di Barbara, politimann fra Venezia, sender via Interpol en advarsel til politiet i København. Gode mennesker over hele kloden er blitt drept. Et fellestrekk ved ofrene er en stor tatovering, eller et brennemerke, som strekker seg fra skulder til skulder på ryggen. Mye tyder på at det neste drapet vil skje i København.
En annen trend i krimsjangeren er at romanen gjerne skrives av et forfatterpar. Det er også tilfellet med Den siste gode mann. Bak psevdonymet A. J. Kazinski finner man filminstruktøren og forfatteren Anders Rønnow Klarlund og forfatteren Jacob Weinreich. Den siste gode mann er like forrykende som Dan Browns bøker, men betydelig bedre personskildringer og logikk.

ET SVENSK ACTIONEVENTYR: Jan Wallentin: Strindbergs stjerne
Noen bøker blir en verdenssuksess før utgivelsen. Strindbergs stjerne er et slikt eventyr av en roman. Den ble solgt til 20 land før den kom ut i Sverige. Her er det action på høygir med konspirasjonsteorier, svik, spenning og overnaturlige fenomener som du ikke har lest maken til. Man kan kanskje best beskrive Jan Wallentin som en blanding av Dan Brown og Tom Egeland med inspirasjon fra Indiana Jones-filmene. Dette er en roman som du enten elsker og kjøper alle påfunnene eller som du syns er overlesset og urealistisk. For meg som liker det ville eventyret, er dette herlig lesning.

Utgangspunktet for dramatikken er et mystisk dykkerfunn av et kors og en stjerne. De har vært adskilt i hundre år, og sammen utgjør de nøkkelen til verdens best bevarte hemmelighet. Nå kommer de frem i lyset igjen, og jakten kan begynne. Det skal bli en jakt der historikeren Don Titelman er både jeger og bytte, uten å forstå hvorfor. Bare én ting er han sikker på. Faller de i gale hender, vil utfallet bli katastrofalt.

Selv om det er lenge til påske, så skinner det en påskesol ute, og derfor kommer du også kanskje i krimstemning. Dette er de beste nykommerne jeg har lest i år, men det er også flere andre flotte krimbøker jeg vil anbefale senere i uka.

Selv om det dessverre er siste episode på  Solsidans første sesong i morgen, vil jeg rope ut et varsku. Forbausende mange av dem jeg treffer, har ennå ikke oppdaget denne fantastisk morsomme serien. Og kanskje mest gledelig er det at den går på TV 2 lørdagskvelden for da er det ikke mange gullrekker å oppdage noe sted.

Ikke siden Seinfeld har jeg sett en humor-serie som så elegant griper fatt i hverdagens små og ubetydelige hendelser og vrir dem til stor komikk. Jeg hadde håpet at Pernille Sørensens Åse tonight på NRK ville bli en slik serie, men jeg er voldsomt skuffet – ikke fordi skuespillerne ikke er bra nok, men fordi manuset er så forferdelig platt og helt uten forankring i realistiske situasjoner. Det er nettopp på den måten Solsidan er så bra.

Handlingen i Solsidan utspiller seg i Saltsjøbaden som ligger like utenfor Stockholm by, der et lite område virkelig heter Solsidan. Seriens hovedforfatter er Felix Herngren som også spiller hovedpersonen Alex. I første sesong venter Alex og Anna barn og har akkurat flyttet hjem til Alex barndomshjem. Han er en ganske så normal mann på 39 år, tannlege, lykkelig og tålmodig med kjæresten. Anna på sin side er skuespiller og har problemer med å tilpasse seg det gode borgerlige livet. Alex og Anna tilbringer mye tid sammen med de “gode” naboene: barndomsvennen Fredde og hans kone Mickan. Samtidig forsøker de desperat å unngå “naboen fra helvete”, Ove Sundberg. Han er den mest irriterende personen man kan tenke seg: smålig, innpåsliten, gjerrig og totalt uten antenner. Dessverre for Alex klarer han sjelden å si til Ove hva han mener. Men en dag får han nok, og da renner det over på godt og vondt.

Hvis du ikke allerede er hektet på Solsidan, så se filmklippet under. Da kan du får opplæring i utskjellingens kunst og kan kanskje få med deg morgendagens episode. Og snart kommer sesong 2.

Ketil Bjørnstad kan virke som Norges hyggeligste mann, og derfor er det så befriende å lese De udødelige der han viser sin kloke innlevelsesevne, samtidig som han briljerer med en ny, besk og ironisk side. Romanen behandler viktige og ubehagelige temaer på en elegant måte. Hovedpersonen settes i dilemmaer vi kjenner godt. Det finnes ingen enkle utveier, og det er heller ikke lett å ha de “riktige” følelsene.

For hovedpersonen i romanen, Thomas Brenner, har tilsynelatende det meste ordnet seg. Thomas er en vellykket lege som nærmer seg 60 år. Han bor i svigerforeldrenes hus, og de krever mye. Samtidig begynner hans egne foreldre å bli pleietrengende, faren må byttes bleier på, mens moren må innlegges på pleiehjem. De nesten voksne døtrene er uselvstendige og avhengige av “curlingforeldrene” for å overleve. Mens livet strammer seg til for Thomas, bekymrer han seg for sin kones nært forestående 60-årsfeiring, samtidig som han nesten har fortrengt at han mener å ha følt en kule i hennes bryst. Det gjør det ikke bedre at han selv sliter med hjerteflimmer. Daglig møter Thomas pasienter som er i ferd med å miste sin verdighet, men som ikke vil dø. Ingen tør eller klarer å snakke om døden og at alt går mot en ubønnhørlig slutt. Alle vil til en himmel som egentlig finnes på jorden, men ingen vil dø. Vi vil være udødelige, eller mer presist, vi vil at noen andre skal gjøre oss udødelige.

Ja, det høres kanskje ikke så lystig ut, men det rare er at dette til tross for de bokstavelig talt dødsalvorlige temaene også er en morsom bok. Den behandler temaer og tabuer om forholdet mellom generasjonene på en befriende ærlig måte, som med bildet om vår tids curlingforeldre:  

Den parodien på curlingforeldre hun hadde gjort på Fagerborgrevyen, der hun og en annen gutt fra klassen prøvde å kaste en klassevenninne fremover på en tenkt isflate, mens de straks etterpå børstet isen der venninnen flakset avgårde som en selvopptatt og unyttig kråke, var blitt innhentet av virkeligheten. For nå var jo Annika en selvopptatt og unyttig kråke, uansett hvor cool hun prøvde å være. Og hun lignet etterhvert mer og mer på den granittstenen som var selve spillets forutsetning, og både Elisabeth og Thomas lot henne få spille rollen sin slik hun helst ville eller måtte.

Det er sjelden man leser en så gjennomført og treffende roman på norsk. Derfor støttet jeg redaktøren fullt ut da han antok De udødelige som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Vi var meget begeistret og kjente oss meget sterkt igjen i opplevelsen av å være i en generasjonsklemme. Jeg har sett at to anmeldere dessverre ikke har delt vår begeistring, og jeg ble overrasket over argumentene til Dagblad-anmelderen, Silje Stavrum. Med overskriften “Dette er ingen roman, Bjørnstad”, mente hun at Ketil Bjørnstad ikke engang visste hvordan man lager en roman og derfor hadde mislykkes. Det avslører en meget trang forståelse av hva roman-sjangeren er som det er overraskende at en ung og ny anmelder har. Den samme anmelderen hevdet også at det “ er rart å tenke på at Bjørnstad omfavnes så klamt i Europa”. Ja, det ville være særdeles underlig om  det kulturelle Europa omfavner noen norske forfattere klamt. Det gjør man selvsagt heller ikke, men mange norske forfattere har suksess i utlandet kanskje nettopp fordi de blir lest fritt og uten fordommer. Derfor har Bjørnstad hatt stor suksess med sine siste romaner i flere land i Europa, og jeg er sikker på at han med De udødelige vil få enda flere begeistrete lesere både her hjemme og ute i Europa.